S
ugarbabies og Hugh Hefner, ubarberte legger og kvinner med hijab som mener noe – den siste tidens nyhetsbilde forteller oss at det fremdeles finnes korrekte og mindre korrekte måter å være kvinne på. For likestilling skulle jo komme med stemmeretten, ikke sant? Å kunne påvirke og delta i den politiske prosessen, å kunne få arve og eie land, ville vel utslette århundrer med effektivt mannsstyre? Tja, likelønn er fremdeles en drøm som tilhører framtiden, og rettigheter kan forsvinne like fort som de kom. Etter at den blå-blå regjeringen reduserte fedrekvoten fra 14 til 10 uker, gikk tallet på fedre som tok ut 14 uker drastisk ned. Noen husker kanskje også KrF sine ulike forsøk på å gjøre det kjipt å ta abort – noen forsøk som denne høsten skildres skarpt og humoristisk i romanen Jeg nekter å tenke av Lotta Elstad.
Myter, holdninger og fordommer forsvinner nemlig ikke over natten. Som skribent Lindy West skriver: «kvinner blir fra fødselen fortalt at det er vår jobb å være små: fysisk små, små i vår tilstedeværelse og små i vår innflytelse på verden.» Hvordan kan du fritt ta del i politiske prosesser hvis du hele tiden blir fortalt at det er noe «galt» med kvinner som står på sitt og som nekter å la seg avbryte? Når kroppene våre framstilles som evige oppussingsprosjekt, hvor finner vi tiden og energien til å vende blikket utover?
Samtidig vil mange spørre seg undrende om ikke feminisme og kvinnekamp og sånn kanskje har gått ut på dato; spørsmålet «burde det ikke egentlig hete ”humanisme”?» er en klassiker. Begrepet ”feminisme” virker for kompromissløst, for insisterende på kvinners plass i historien og politikken. Det er så lett å være positiv til likestilling – men å anerkjenne den strukturelle diskrimineringen basert på kjønn, krever liksom litt mer. Nylig holdt litteraturviter og professor Toril Moi foredrag på Litteraturhuset, hvor hun påpekte nettopp dette: fra en gang på 1980-tallet har ordet «likestilling» blitt assosiert med fornuften selv, slik at ordet «feminisme» har blitt plassert sammen med det ekstreme og unødvendige. Altså – når likestilling er noe vi alle er opptatt av, må jo det bety at vi lever i et temmelig likestilt samfunn?
De reaksjonære kreftene som snakker varmt om likestilling og stigmatiserer feminister, vil ha oss til å tro at kampen er vunnet, og hyller Playboy-grunnlegger Hugh Hefner som en kvinnefrigjører. En anonym venninnegjeng fortalte nylig til NRK at «hvis du deler masse om kroppen din, så er det en måte å bli akseptert på». Saken handlet om ungdommer som filmer hverandre i seksuelle situasjoner, der motivet for å delta i stor grad dreier seg om å få komplimenter. Innholdet spres på sosiale medier som Snapchat og Instagram.
For vi har på en måte blitt lurt. Svindelen dreier seg om ideen at vi nå er så likestilte at det å redusere jenter og kvinner til kropp er liksom helt greit. Det er helt greit å skrive sexistiske russelåter, for det er jo bare ironi. Det er helt greit å skape en kultur der det er utseendet som teller, for da blir det vanskeligere å gjennomskue sexismen som får deg til å bruke store mengder energi på et ideal som du aldri fullt vil oppnå. Usikkerhet og redselen for å mislykkes gjør etablerte kjønnsroller til sikre investeringer, både for individet og kommersielle aktører.
Da modell og kunstner Arvida Byström poserte med ubarberte legger for en Adidas-reklame, mottok hun voldtektstrusler. Å bryte med forventningene til hvordan du skal se ut og oppføre deg, har vist seg å være noe av det mest risikable du kan gjøre. Reaksjonene på bildet forteller oss at frigjøringen ikke akkurat kom med Hefner.
For oss handler feminisme om friheten til å være den sanneste versjonen av seg selv, frigjort fra kravene som følger de tradisjonelle kjønnsrollene. Hvordan du velger (eller ikke velger) å uttrykke kjønnsidentiteten din, er helt opp til deg. Men denne friheten er først reell så lenge du kan være trygg på at uansett hva du velger, er det ikke ett valg som oppleves mer «korrekt» av samfunnet enn et annet. Som poeten Mahmoud Darwish så fint sier det: «Min frihet: Å være det de ikke vil at jeg skal være».
I dag, på FNs internasjonale jentedag, lanserer vi den nye hjemmesiden vår. Nå håper vi det skal være enda lettere å tilby et alternativ til det konstante presset som sier at du ikke er bra nok, som insisterer på at du alltid kan se bedre ut, jobbe hardere på skolen eller jobben, trene mer. Hos oss skal du også kunne delta – med tekster, illustrasjoner, foto eller video. «Det personlige er politisk», er et kjent feministisk slagord fra 1970-tallet. Det er noe magisk med det å sette ord på opplevelser og finne ut at en ikke er alene, at problemet er politisk og kan løses. Et feministisk engasjement kan romme både det personlige og det politiske, det seriøse og det humoristiske.
Vi har allerede sett tendenser på at rasismen og kvinnehatet prøver å ta steget fra kommentarfeltet og ut på gatene, inn i politikken. Innen feminisme og kvinnekamp snakker en gjerne om «bølger». Denne framstillingen har sine begrensninger, men illustrer likevel perioder der feministisk aktivisme får et spesielt stort gjennomslag. Dagens bølge kalles «fjerdebølgen», og defineres i stor grad av motstand på digitale plattformer - Laura Bates sitt "Everyday Sexism"-prosjekt er et godt eksempel. Som en del av denne bølgen ser vi verdien av å skape og publisere innhold som opplyser og engasjerer, der skribenten er like mye på en feministisk reise som leseren.
Å være eller ikke være feminist er ikke lenger spørsmålet - den debatten er vi ferdige med. Spørsmålet er nå hvordan vi sammen kan gjøre opprør mot et system som sier vi kan bli akkurat det vi vil, samtidig som det hviskes at vi ikke er verdt noe før kroppene våre speiler hvert eneste skjønnhetsideal. Svaret er en gjennomgående kritikk av hvordan samfunnet skaper og opprettholder ulikhet, kombinert med et bevisst forhold til valgene og mulighetene vi omgis av: feminisme, rett og slett. Den internasjonale jentedagen er en veldig bra dag å starte på.
