D
en som anmelder en voldtekt blir ofte møtt med tvil. «Hvor mye hadde du drukket, hva hadde du på deg, og hvorfor gikk du hjem alene», er noen av spørsmålene en møter. Mange kan oppleve å bli framstilt som en løgner. For det finnes dessverre en misoppfatning i samfunnet om at mange er villige til å lyve om overgrep – at de lyver for oppmerksomhet, eller fordi de angrer.
I mars tok vi en prat med Inger Lise Stølsvik, jurist og leder av senter mot incest og seksuelt overgrep i Telemark. Hun fortalte oss om fremgangsmetoden i et politiavhør etter voldtekt, og om hva unge mennesker bør vite om samtykke.
Hvordan foregår et politiavhør, dersom man vil anmelde en voldtekt?
Som offer blir du bedt om å i detalj forklare hva som har skjedd. Det er nødvendig for politiet å spørre på mest mulig detaljnivå, og dette kan oppleves som ganske vanskelig. For noen kan det føles som om de ikke blir trodd! Allikevel er denne utspørringen på detaljnivå veldig viktig for etterforskningen og bevisføringens skyld.
Jeg har hørt om tilfeller hvor offeret har blitt bedt om å fortelle hvor mange ganger overgriperen støtet inn i henne. Er slike spørsmål vanlige?
Ja, det er ikke uvanlig. Det har å gjøre med hvilke straffebestemmelser som kommer til anvendelse. Da er politiet avhengig av å vite temmelig nøyaktig hva som var hendelsesforløpet. Politiet skal vurdere trusselbildet, de skal vurdere voldsutøvelse, og for å gjøre det på best mulig måte, er de nødt til å ha greie på alle sider ved handlingen.
Teknisk sett er det helt forståelig at det må gjøres på denne måten. Men, at det kan føles som både krenkende og invaderende tviler jeg ikke på.
Andrea Voll Voldum uttalte nylig at det å sitte i vitnestolen i en rettssak nesten føles som et nytt overgrep. Hva tenker du om det?
Det tror jeg det kan oppleves som. Spørsmålene handler om troverdighet, du skal forsvare at du snakker sant. Det å brekke ut hele denne vonde hendelsen foran fremmede folk er kjempetungt. Ofte vil forsvarsadvokaten spørre «men hva gjorde du?», og trekke inn sider ved saken som kan oppleves som at det blir satt et kritisk søkelys mot deg.
Hvorfor stiller man spørsmål som handler om hvor mye offeret har drukket og hva de har hatt på seg?
De faktorene skal ikke vektlegges. Ofte blir det allikevel trukkes frem som en del av konteksten. Jeg tror at dette har bedret seg en del med tiden, men man har sett eksempler på at lekdommere i lagmannsretten har lagt vekt på utenforliggende hendelser. Når de begrunner dommen sin, ser man at det er mye forskjellig som har blitt vektlagt.
Jeg tror ikke det nødvendigvis handler om å legge skylda et annet sted. Bevisbyrden er veldig høy i voldtektssaker; ofte har man påstand mot påstand. Den anklagede vil ofte hevde at den seksuelle kontakten har vært frivillig.
Det har vært diskutert om det faktum at minstestraffen for voldtekt har blitt hevet til tre år gjør det vanskeligere for lekfolk å komme med en domfellelse. Lekdommerne føler kanskje at de må være veldig sikre i sin sak for å dømme et ungt menneske til en treårig fengselsstraff.
«Ja betyr ja» er en kampanje som ønsker å lære unge mennesker hva et samtykke innebærer. Hva er det norsk ungdom ikke vet om samtykke?
Jeg tror nok at norsk ungdom vet en del om samtykke. Allikevel er det ofte slik at i situasjoner som russetiden innebærer, hvor man har vært på fest, kanskje drukket en del, så føles det ikke helt naturlig ut å spørre: «vil du ligge med meg?” Du må svare ja eller nei veldig tydelig.
Jeg føler at tenåringer har lite kunnskap om hva som er et overgrep, og hva som er konsekvensen av å oppleve det. Det er heller ikke et tema ungdom snakker mye om seg i mellom. Når vi drar på skoler for å snakke med russen, erfarer vi at det er et tema de er ganske grønne på. Det som det er utrolig viktig å gi ungdom beskjed om, er at de må forsikre seg om at det foreligger samtykke.
