H
eidi Furre debuterte i 2013 med boka Parissyndromet. Hennes andre bok, Ungdomsskulen, er en skjør, usminket og høyst realistisk skildring av ungdomsskoletiden. Ungdomsskulen følger de tre bestevenninnene Maja, Pelle og Maria og deres reise fra barn til ungdom. Det er Maja som er bokas hovedperson. Hun er en nokså alminnelig ungdomsskoleelev, men bærer på et sorgtungt tomrom inni seg. Ungdomsskoletiden kan for mange by på utfordringer og prøvelser, og slik er det for Maja og venninnene hennes også. Temaene Furre tar for seg i sin nye bok er utvilsomt universelle; Furre har inkludert de ungdomstemaene kjærlighet, identitet, ensomhet og vennskap, og treffer med det den yngre målgruppen likeså godt som den eldre.
I et feministisk perspektiv er det vanskelig å overse den kjønnsrollepregede dimensjonen ved boka: det dukker stadig opp tankesprang som reflekterer over kroppspress og utseendefokus, voldtekt og abort, over jenterollen og over det å bli kalt «fitte» og «hore». Jeg har vært i kontakt med Furre selv, som kommenterer denne tematikken i intervjuet nederst i saken.
Barn, ungdom eller voksen?
I Ungdomsskulen tar Furre deg med til det særegne universet ungdomsskolen – kanskje kjenner du deg igjen fra dine egne ungdomsår, enten du har lagt disse årene bak deg, eller befinner deg midt i dem. Det er noe ved hovedpersonen Majas fortellerstemme som gjør det enkelt å bli trukket inn i hennes liv, men også inn i ungdomslivet generelt. Maja har en masse forventninger til de tre årene hun nå står ved inngangen til. Forvetninger om det første kysset, om å bli full, å røyke som de kule på hjørnet, å ha sex for første gang. Det er nå det uskyldige barnet i Maja skal forsvinne for godt, hun kan nesten ikke vente med å bli ungdom. Men Maja får kjenne på at overgangen muligens skjer litt for brått likevel. Maja og venninnene vakler hele tiden mellom barnetilværelsen og ungdomsskoletilværelsen. På den ene siden undrer de seg over sprørsmål som: Når er man for gammel til å gå julebukk egentlig? Er det for sent å starte på en ny fritidsaktivitet når man er fjorten? Samtidig føler de på et overveldende hastverk med å få seg kjæreste og drikke seg fulle– for det er jo slike ting man må gjennomleve så fort man har blitt ungdomsskolelev, eller?
Det såre
Furre har så visst ikke glemt de såre sidene ved en ungdomsskjebne, og overbeviser leseren om at ungdomstiden ikke behøver å være bare enkel. Selv om mye handler om morsomme opplevelser med venner, uvitenhet om voksenansvaret og forelskelse, er det også plass til bekymringer, savn og refleksjon i tenåringstilværelsen. Majas forsvunnende far blir stadig et tilbakevendende tema i Majas liv. Druknet faren? Hvordan er det å drukne? Strandet han på en øde øy? Hvor er han nå? Dette med at Maja undrer seg over pappaen sin skjærer så vidt overflaten nå og da, det blir ofte opp til leseren å registrere disse streifene av undring, trishet, vemod og lengsel.
Effektivt og intimt
Det er ikke kun handlingen som gjør Ungdomsskulen til en autentisk leseropplevelse om ungdomsskjebnen. Språket og skrivestrategien til Furre er en viktig komponent for helheten. Hennes måte å skrive på fremmer opplevelsen av å komme tett inn på et ungdomsliv. Furre skriver i energiske drag, med et raskt tempo, samtidig som hun fryser de viktigste, sterkeste og mest følelsesladde øyeblikkene – her gir hun leseren god tid til å føle på situasjonen som utspiller seg. Skrivemåten til Furre gjenkjennes ved de enkle ordene, kjappe setningene og effektive overgangene – den kontinuerlige skriverytmen til Furre sørger for en god driv i formidlingen av fortellingen. Språket er dessuten gjennomført nært og intimt. Med klokhet dropper Furre et overdimensjonert følelsesspråk, hun lar heller det enkle språket tale følelsenes sak – det fungerer minst like godt.
Intervju med Heidi Furre
Som nevnt trekker Furre også i de feministiske trådene i sin nyeste bok. Jeg tok tak i nettopp disse trådene og ba henne om å nøste de litt sammen for meg, slik at vi kunne komme dypere inn i den feministiske sfæren av boka.
J: Først av alt, vil du si at Ungdomsskulen er historien om din egen ungdomsskoletid?
H: Nei, det er Maja sin historie. Men eg har prøvd så godt eg kan å bruke det eg hugsar sjølv, og det folk rundt meg har fortalt om egen ungdomstid.
J: Hva vil du si er forskjellene mellom å være ungdomsskoleelev i dag sammenliknet med da du selv var ungdomssoleelev?
H: Historien i boka er lagt til millenniumsskiftet. Masse har forandra seg sidan det! Unge i dag må forholde seg til internett og sosiale medier. Uttrykket "Generasjon prestasjon" fantes ikkje då eg var ung, og heller ikkje blant jentene i boka mi.
J: Hvorfor har du latt perspektivet ligge hos Maja?
H: Eg ville flytte litt inn i hjernen hennar. La ho fortelle om omverdenen sin frå eit ungt og naivt perspektiv.
J: Når jeg setter boka di inn i en feministisk kontekst, legger jeg merke til at du har tatt med flere viktige poeng om blant annet kroppspress, utseende og skjønnhetsideal. Hadde du en bevisst intensjon om å problematisere kroppsfokuset som ungsomsskolejenter opplever da du skrev boka?
H: Dessverre trur eg det er vanskelig å skrive om eit ungt liv uten å ta med desse poenga. Både før, men kanskje ennå meir no.
J: Kan du fortelle litt mer om karakteren Pelle? Representerer hun et slags opprør eller en motreaksjon mot skjønnshetsidealet – jeg tenker for eksempel på den gangen hun barberte vekk øyenbrynene sine.
H: Ungdomstida er også ei tid der ein byrjar å eksperimentere med klede, hår og sminke som identitet. Det har eg latt Pelle få gjere. Man kan bruke det bevisst for å passe inn, eller for å skape avstand.
J: På ungdomsskolen til Maja blir det avholdt et slags voldtektkurs hvor jentene lærer å forsvare seg og rope «NEI» i en eventuell voldtektssituasjon. «Kvifor har dei ikkje møte med gutane?», spør Pelle i boka. Hva tenker du om at de som ofte ender opp som ofre for voldtekt, jentene, pålegges ansvaret for at voldtekten skjer? Og: hva kan ungdomsskolen, som er hovedarenaen i din bok, bidra med når det gjelder voldtekt og unges holdninger til sex og samtykke?
H: Me må begynne med å adressere problemet der det høyrer heime, nemlig hos dei som voldtar. All verdens sjølvforsvarskurs løyser ingenting på sikt. Og ein må begynne lenge før ungdomsskulen med forebyggande arbeid, retten til eigen kropp og kunnskap om andre sine grenser må ein få inn allerede i barnehagen.
J: Både Maja og venninna hennes Maria opplever å få skjellsordene «fitte» og «hore» slengt etter seg. Generelt sett, hva gjør det med jenter som får slike ord kastet mot seg?
H: Å bruke "fitte" som skjellsord gir inntrykk av det er ein dårlig ting, ein ting å skamme seg over. Noko det ikkje er, fitte er berre fitte.
J: Du skriver også om det å være jente i gymmen. I boka tenker jo Maja dette: «Det er eit lyspunkt i skulekvardagen å vere jente i gymmen, ingen bryr seg om at eg skal vere spesielt god, og viss eg får til noko, same kva, er det betre enn forventa.» Hvorfor tror du det fortsatt er slik at jenter er forventet å være de svake?
H: Eg veit ikkje om det er så forventa, men Maja opplever det sånn, både frå seg sjølv og frå omverden. Det trur eg ikkje ho er åleine om.
J: Etter alt vi har snakket om her nå, kan vi slå fast at det eksisterer et tydelig kjønnsrollemønster på ungdomsskolen, blant ungdommer?
H: Det trur eg nok. Eg veit ivertfall at det eksisterer blant voksne, som igjen er rollemodellar for unge.
