J
essica Jones er en kompleks serie med en kvinnelig karakter som får lov til å være kjip snarere enn en stereotypi. Tv-serien er i motsetning til andre lignende serier overbefolket av kvinner, og forfriskende nok er det mannen som settes på sidelinjen. Når det er sagt, er det flere av mennene som har aktive roller; dog ikke alle er like suksessfulle. Generelt synes jeg serien har et godt karaktermangfold; et mangfold som kunne vært bedre, men jeg klager ikke. Som jeg skal gå inn på, er det ikke alt med Jessica Jones som er bra. Flere aspekter grenser til det problematiske; eksempelvis en karakter som blir en vandrende stereotypi av mannlig nedlatenhet, og det faktum at serien dreper kvinnen når hun ikke tilfører fortellingen noe mer.
Jessica Jones (Krysten Ritter) er en pensjonert superhelt, og blir heldigvis ikke definert av sitt kjønn eller mennene rundt henne. Vi får for eksempel ikke den sedvanlige "But you're just a girl?" holdningen som dessverre er litt for tilstedeværende i den nye Supergirl-serien. Tv-serien tar også for seg at Kilgrave (David Tennant) voldtok og manipulerte Jessica med sine overnaturlige overtalelsesevner. Selv om serien er mer omveltende når det gjelder måten voldtekt blir fortalt på, synes jeg slike bakgrunnshistorier begynner å bli litt oppbrukt. I det store og det hele vil jeg si at manusforfatterne lykkes med mer enn de ødelegger.
En noir begynnelse
Jessica Jones (Krysten Ritter) jobber som detektiv, og hennes virke går for det meste ut på å jakte på utro ektefeller. I det serien begynner har hun selv ikke noen særlige interpersonale forhold eller venner. Hennes tidligere bestevenn Trish Walker (Rachael Taylor) leder nå radioshowet Trish Talk, og prøver å gjenopprette kontakten med Jessica. Sakte men sikkert vikles vennene seg inn i hverandres liv igjen. Dette er et fascinerende og organisk forhold som alene gjør serien verdt å se. Jessica er fremdeles traumatisert etter Kilgraves gjentatte voldtekt og kontroll over hennes liv. På grunn av dette virker det som hun har problemer med å knytte seg til mennesker. Men hun oppretter et lite vennskap til narkomane Malcolm Ducasse (Eka Darville), og starter et forhold med Luke Cage (Mike Colter). Fortiden innhenter henne når hun blir hyret til å finne Hope Shlottman (Erin Moriarity), og det viser seg at Kilgrave fremdeles lever.
Interessant og uensartet rolleskildring
Jessica etableres fra første stund som en litt annerledes kvinnekarakter enn dem vi er vant til å se på tv. Hun drikker mye, er for det meste asosial og fungerer ikke så godt blant mennesker. Jessica har trukket seg bort fra omverdenen, da alt det jævlige Kilgrave gjorde mot henne gjør at hun nå sliter med post traumatisk stresslidelse. Tv-serien fordømmer ikke handlingene hennes, og jeg synes det er forfriskende at vår hovedperson viser flere sider av seg selv.
I tillegg til at Jessica etableres som en annerledes kvinnekarakter, behandler også serien voldtekt på en usedvanlig måte. Vi får for eksempel aldri se voldtekten; man behøver ikke å vise det for å etablere at det er noe jævlig. Tv-serien er mer opptatt av å la hovedpersonen gå gjennom det på sine egne premisser: Det handler om Jessicas smerte og vi får se alt fra hennes perspektiv, i det hun bearbeider det hun har vært gjennom. For eksempel får hun endelig tatt et oppgjør med Kilgrave i episoden Aka WWJD? Her snakker de om voldtekten, og Kilgrave påtar selvfølgelig ingen skyld. Han skjønner ikke at man trenger samtykke for sex mellom to mennesker. Ved at Jessica reagerer på Kilgraves påstander, problematiserer manusforfatterne det, fremfor at det fungerer som en sjokkeffekt (Game of Thrones for eksempel).
Jeg kommer ikke unna å snakke om forholdet mellom Jessica og Trish. I begynnelsen av sesongen er disse så langt unna vennekretsen til hverandre som de kan komme. Men så blir Trish innblandet i øyeblikket Wil Traval (Will Simpson), under Kilgraves kontroll, forsøker å drepe henne i episoden Aka 99 Friends. Jessica klarer heldigvis å redde henne før det skjer. Etter dette begynner de to tidligere bestevennene å samarbeide for fullt. Forholdet deres utvikler seg i løpet av sesongen og de stoler mer og mer på hverandre. På slutten av sesongen er de som perler på snor, og i et flott øyeblikk forteller Jessica at hun er glad i Trish. Dette er et veldig viktig øyeblikk for Jessica, da hun er en person av få ord som gjemmer følelsene sine. Dette ser vi også i det det former seg en gruppe som har blitt utsatt for Kilgraves terror, en supportgruppe som Jessica nekter å bli med på. Hun vil ikke gjenoppleve det som skjedde mer enn hun må, men bruker gruppen for å finne Kilgrave.
Trish Talks
Jeg ante lite om tegneserien eller hvem som skulle være med i tv-serien. Men Trish ble fort en av mine favoritter. I begynnelsen vet man ikke så mye om henne og jeg liker at hun tar grep for å beskytte seg selv. Dette var litt uventet, da tendensen er at den kvinnelige sidekarakteren er svakere enn hovedpersonen. Disse forsvarsevnene får hun god bruk for når hun må beskytte seg mot Wil i den allerede nevnte scenen. Hun taper selvfølgelig, men denne mannen er kontrollert av Kilgrave og er en trent politimann. Trish trør mer varsomt etter dette og viser seg ikke så mye i serien. Dessverre går produsentene i den fellen at Wil og Trish finner hverandre. Det er dog forfriskende at han er hennes romantiske relasjon og ikke omvendt. I tillegg er det interessant at «the male gaze», er relativt fraværende i serien, i hvert fall som jeg kan se. Denne betegnelsen går ut på at visuelle medium ofte er strukturert etter et mannlig perspektiv. For eksempel måten kameraet ofte studerer kvinnekroppen i tv-serier eller filmer, når det ikke har noe med fortellingen å gjøre. Dette igjen fører til objektivisering.
I den første og eneste sexscenen til Trish og Wil er det kvinnens nytelse som blir fremhevet. Det er egentlig på tide, da «the male gaze» dominerer de fleste tv-serier og filmer. Det jeg ikke liker med forholdet deres er Wils nedlatende «du-kan-ikke-passe-på-deg-selv» fordi du er kvinne holdning. Han gir Trish en pistol som hun skal beskytte seg med, en typisk mannlig stereotypi; vold er løsningen. Etter hvert blir han veldig beskyttende og vil ikke at Trish skal være med når Jessica og han jakter ned Kilgrave.
Spiller på og omvender stereotypier
Hope er en karakter som blir introdusert ganske tidlig i serien. Hun har en viktig funksjon, da det er via henne Jessica lærer at Kilgrave fremdeles lever. Men etter dette ser vi henne sporadisk og vi lærer egentlig ikke mye om henne. Hun er et plotverktøy for at Jessica skal ta Kilgrave levende. Så når Hope endelig får litt spillerom blir hun igjen tatt av Kilgrave. En gjenganger i serien er brutale drap på kvinner, og flere av disse kvinnenes død brukes som grep til å drive handlingen framover. Og ofte forsvinner kvinnelige karakterer fra serien i øyeblikket historien deres begynner å bli interessant.
Serien er ellers flink til å snu på stereotypier, noe har jeg allerede snakket om. Men jeg ønsker å gi flere eksempler på små vrier jeg setter stor pris på. I episoden Aka 99 friends blir Jessica lurt til å hjelpe Audrey Eastman (Jessica Hecht) til å finne hennes utro ektemann Carlo Eastman (Ricky Paull Goldin). Det viser seg å være iscenesatt av den hevngjerrige Audrey, som mistet moren sin i hendelsene i The Avengers (2012). Konfrontasjonen mellom de to kvinnene er full av sinne og frustrasjon. Mannen til Audrey står bak sin kone og tør ikke bryte inn. Hvis man tar i bruk Bechdel-testen (Er det flere kvinner i fortellingen? Har de et navn? Og snakker de om noe annet enn menn?) i løpet av serien, scorer den høyt. Jessica og Trish snakker ikke så mye om menn; men om deres barndom, om det å være superhelt og om Hope. Selvfølgelig snakker de også om menn, spesielt Kilgraves mishandling, men dette er sjelden hovedtemaet. Mennene samtaler, derimot, dreier seg mer eller mindre om kvinner. Vi har også den tøffe kvinnen Jeri Hogarth (Carrie Anne-Moss), som er sjef for et stort advokatfirma. I tegneserien er denne karakteren en mann; liker slike små grep. Hennes skilsmissefortelling har vi sett altfor ofte før, og den tilfører ikke mye nytt; bortsett fra at den foregår mellom to kvinner fremfor den sedvanlige relasjonen.
Tilfredsstillende konfrontasjon
Sesongen begynte tregt, og det var mye som minte meg om hvordan Daredevil bygde opp sin sesong. Men jeg så veldig fort at det var en kompleks serie, og at det var kvinnene som styrte showet. Karakteren til Jessica er uensartet og ressurssterk. Hun blir også tidvis skildret som kjip, lite villig til å kommunisere og ikke alltid sympatisk. En mangfoldig karakter med andre ord. Om det ikke hadde fantes noe godt i henne, kunne det vært vanskelig å se ting fra hennes perspektiv. Heldigvis ligger det en emosjonell kjerne i Jessicas forhold til Trish, og i hennes ustanselige driv for å hjelpe Hope.
Trish får en forholdsvis stor rolle og jeg digger forholdet mellom henne og Jessica. Det er bare så synd at hun blir brukt sparsomt i begynnelsen og midten av sesongen. Mot slutten av serien tar hun allikevel mer plass i handlingen. Wil dominerer til tider, og det irriterer meg, fordi han er en typisk mannsrolle. Jeg likte han i begynnelsen, men blir kvalm hver gang han er på skjermen etter at Trish starter et forhold med ham.
Selv om tv-serien problematiserer og behandler voldtekt på en bedre måte enn andre serier, er det skuffende å se at denne type fortelling fremdeles er en sentral del av kvinnens bakgrunnshistorie. Likevel er det også befriende å se at alt som har med voldtekten å gjøre, blir sett fra Jessicas perspektiv; hvordan hun gjennomarbeider det, slår tilbake og det faktum at selve voldtekten aldri blir vist. Det bare gjør samtalen mellom Jessica og Kilgrave, hvor sistnevnte nekter skyld så mye mer creepy. Det gjør også deres siste konfrontasjon så tilfredsstillende.
