I
The Breakfast Club sier Alliso (Ally Sheedy) til Claire (Molly Ringwald): «Hvis du sier du ikke har gjort det er du prippen, hvis du sier du har gjort det er du løs». Replikken oppsummerer hvordan konservative syn på kvinners seksualitet styrer og skaper identitet. I Easy A (2010) får Olive (Emma Stone) et rykte på seg for å ligge med de fleste på skolen, mens hun egentlig hjelper usikre gutter å skryte på seg seksuell erfaring. For å ta ansvar for ryktet sitt, endrer hun klesstil og ansiktsmimikk – alt for å leve opp til klassekameratenes fordommer. Men når hun ikke greier å endre oppfatningen om at hun har et like løst forhold til sannheten som sin egen kyskhet, innser hun hvor lite makt det ligger i stereotypien hun har spilt på lag med.
Siden 1980-tallet har den litt udefinerte sjangeren «tenåringsfilm» skildret et miljø vi som seere får tilgang til gjennom perspektivet til den kvinnelige hovedkarakteren. For å kunne skildre hennes egenskaper og motivasjoner på en appellerende måte som også tar karakteren seriøst, låner filmene stadig fra feministisk diskurs og tilpasser den etter beste evne.
Fra skolegården i Easy A og kjøpesentrene i Clueless (1995) har tenåringsfilmen flyttet seg til overnaturlige univers og alvorstunge drama, hvor kampen om å finne seg selv må vike for det å redde verden. Hunger Games-serien (2012-) og Divergent (2014) representerer en større trend innen ungdomsfilm-sjangeren, som tar i bruk en sterk kvinnelig hovedkarakter som eksisterer på egne premisser, og ikke på forventingene til tilskueren. Tenåringsfilmen formes av motstridende politiske og kulturelle strømninger, den skaper gjenkjennelige typer og identifiserbare situasjoner, men er som et underholdningsprodukt langt mer avansert i behandlingen av kjønn og sosial identitet enn den vil ha oss til å tro.
Nerden og sportsidioten
En kan enkelt si at enhver tenåringskomedie er en remake der ingen har sett originalen. Når Tina Fey, manusforfatter av Mean Girls (2004), sørger for at hovedpersonen Cady (Lindsay Lohan) aldri har satt sine ben i en amerikansk skole før, får hun frem hvor fremmed sjangerens systematisering av sosiale grupper faktisk er. Tenåringskomedien gjør tilskueren nærmest delaktig i å dømme karakterer basert på tidligere erfaringer med sjangeren, og Mean Girls, gjennom forvirringen til hovedpersonen, oppnår å distansere seeren med sin ironisk innføring i et system som ikke er så veldig forskjellig fra medienes inndeling av sosiale typer. Ingen definerte sjangeren mer enn regissør John Hughes, som utover 80-tallet tok tak i usikkerhet og generasjonskonflikter, og pakket dem inn i datidens hitlåter og en selvbevisst profilering av livet som tenåring i USA.
I filmer som Sixteen Candles (1984) og Pretty in Pink (1986) ga Molly Ringwald sensitive tolkninger av utilpasse, handlekraftige tenåringer, i sterk kontrast til de andre karakterene, som er enkle typer i en kjønnet inndeling basert på sosial klasse. Her er de populære jentene sarkastiske og velstående, sportsidioten er livredd homofili og har et anstrengt forhold til faren, nerden siterer middelklasseverdier og den småkriminelle trenger bare kjærlighet. Her betyr popularitet synlig velstand og evnen til å bytte ut sitt egentlige jeg med en fasade av suksess, i et miljø der makten i å kunne bestemme hvor dine jevnaldrende skal sitte i kantinen er det største privilegiet.
Klassereise og frigjøring
I Sixteen Candles (1984) blir Sam (Ringwald) sammen med skolens mest populære gutt på slutten av filmen, og erstatter hans rike og forfengelige ekskjæreste. Da identitetspunktet ligger hos middelklassejenten Sam, skaper filmen en moral der velstand kan kritiseres, men kun så lenge innehaveren av den ikke har de personlige kvalitetene til å fortjene den. Forelskelsen baserer seg på at Sam ser den populære gutten for den han er, ikke som en stand-in for foreldrenes penger, og den populære gutten viser at han fortjener privilegiene sine med å prioritere kjærlighet over klasse.
Logikken der velstand blir kritisert samtidig som den blir idealisert, og der én kvinnes suksess skjer på bekostning en annens, faller sammen med det politiske klimaet i USA på 1980-tallet, der en vektla viktigheten av det konsumerende, selv-forvandlende individet. Inspirert av markedspotensialet i feministiske budskap, begynte reklameindustrien å bruke tankegangen som skulle få kvinner til å bryte med et kapitalistisk, diskriminerende samfunn som essensielle argumenter for å ta større del i det. Slik kunne feminisme handle om selvrealisering av individet framfor bedre levekår for fellesskapet. Når tenåringskomedien skapte en uavhengig og intelligent kvinnelig protagonist og lot henne oppnå målene sine, skjedde det på bekostning av at strukturene rundt klasse og kjønn forble. At Sam tar steget fra lavere middelklasse til overklasse blir synonymt med å frigjøre seg fra båndene som tidligere gjorde livet hennes kaotisk.
All makt i denne skolegården
Motebildet på 80-tallet gjorde det lett å gi en visuell identitet til overdreven rikdom. Da Burberry-skjerfene forsvant, forduftet også klasseaspektet fra tenåringskomedien. En homogen middelklasse etablerte seg, og lærere og foreldre skiftet funksjon – fra kompromissløse autoritetsfigurer til liberale samtalepartnere. Enten gikk James Dean-opprøret ut på dato, eller så ble en foreldregenerasjon (konservative, opptatt av orden) byttet ut med en annen (sosialdemokrater med et positivt syn på ungdom).
Men elevstereotypiene besto, og fram vokste en jenteklikk som går til det ytterste for å kontrollere friheten til sine jevnaldrende. «Plastikkgjengen» i Mean Girls og en populær kristen gruppe i Easy A har store ambisjoner om å forme den kvinnelige hovedkarakteren i sitt bilde. Filmenes konflikt tar form som et strategispill mellom to ulike måter å være jente på. Energien og kalkuleringene gjør de kvinnelige karakterene til langt mer voksne enn skolens gutter, som sjelden gjør det bedre enn å være umodne og kvisete – tenåringer, rett og slett. Å drive politikk med individer i skolegården blir for de populære jenteklikkene en siste mulighet på ren makt før det virkelige livet starter, og rollene snur. De finnes kun i komedien, der kjønn og klasse kan spilles for humoristiske poeng. Etnisitet og politikk, derimot, synes å være forbeholdt dramasjangeren.
Tenåringsfilmen har jevnt over skapt karakterer fra en gruppe som et fåtall av ungdom tilhører, og har fra starten av ekskludert etnisitet som tema. Der det å være fatting og hvit gjør deg kul og annerledes, er det å være fattig og mørkhudet så urovekkende politisk at du ikke passer inn, punktum. Spørsmålet om hvem sjangeren egentlig retter seg til og hvorvidt det går an som ungdom å identifisere seg i voksnes dramatisering av tenåringsliv, er verdt å stille seg etter hvert som sjangeren formidles mer gjennom intertekstualitet enn selvstendige øyeblikk. Et tydelig eksempel på dette er når Emma Stones karakter i Easy A spør seeren hvorfor hennes liv ikke har mer til felles med ungdomsfilmene fra 80-tallet, samtidig som flere scener direkte imiterer disse filmene. Selv om temaene er like aktuelle, kan filmene fort ta form som en nostalgireise snarere enn forsøk på å formidle noe om hvordan det er å være ung i dag.
Mørkere toner
Twilight-serien, Harry Potter-filmene, Divergent, Hunger Games – felles for det siste tiårets store kinofilmer er at de alle er basert på bestselgende ungdomsbøker med mørke situasjoner og en faretruende horisont. I sentrum for handlingen står en gruppe sterke ungdommer, som tar på seg ansvaret med å kjempe mot kreftene som er i ferd med å gjøre verden til et ulevelig sted. I prosessen må de forsake sine personlige problemer. I den førsteHunger Games-filmen, forteller karakteren Peeta (Josh Hutcherson) at «Hvis jeg dør, håper jeg at jeg fremdeles kan være meg selv». Katniss Everdeen (Jennifer Lawrence) svarer: «Slik har jeg ikke råd til å tenke». Det som i tenåringskomedien er lukket, internt og ironisk, er seriøst, åpent og ustabilt i den episke ungdomsfilmen.
Hollywoods ungdomsfilmer baserer seg nesten utelukkende på bestselgende bøker, so indikerer at filmbransjen vil forsikre seg at det finnes en stor interesse for filmen før den når kinoen. Men dette kommersielle blikket på ungdomsfilmen betyr også at historien har truffet noe. Grepet med å flytte handlingen fra en konkret lokalitet til et oppdiktet landskap, som i Hunger Games, gjør at virkelige trusler får form og innhold som lett kan tippe over i politiske allegorier. Den apokalyptiske tonen til filmene er like mye å finne i nyhetsbildet, med brennende biler og krisemeldinger omvulkanutbrudd. Filmklippene av ungdom som stormet butikker i London sommeren 2011 får fram avmakten til en generasjon som kjemper mot en autoritet uten ansikt, et økonomisk system som er for globalt og omfattende til og ødelegges fysisk. Det nest beste blir å aktivt ta del i konsumentdrømmen om den nyeste iphonen.
Det store nye
I 80-tallets tenåringsfilm er arbeiderklassen representert ved én av karakterene. I Hunger Games-filmene er det den felles plattformen av sosial elendighet som fører ungdommen sammen, ledet av protagonisten Katniss Evergreen. Katniss beviser at en kvinnelig hovedrolle hvis fremste egenskaper er styrke, lojalitet og skarpsindighet kan overleve på film, og er faktisk i godt selskap. I den amerikanske underholdningsindustrien er feminisme blitt det nye store. Selv om skillene mellom dem som bruker ordet for profitt og dem som vil bidra til et mer likestilt samfunn ikke er lett å få øye på, bidrar kvinnelige skuespillere og artister nå med kjendisstatusen sin til å rette oppmerksomhet mot kjønnsdiskriminering. Når Emma Watson eller Jennifer Lawrence fronter feministiske budskap, har de allerede en moralsk tyngde fra ungdommene de har spilt på film, og troverdigheten forsterkes.
I The Breakfast Club finner nerden, sportsidioten, rebellen, prinsessen og særingen ut at de er mer enn stereotypene de identifiseres som. Tenåringsfilmen er derimot akkurat slik den framstår: uhøytidelig og bråkete, dypsindig og sensasjonspreget. Med å overdrive elementene som allerede finnes i samfunnet rundt, og utnytte dem som humoristiske poeng og spenningsmomenter, fungerer filmene som fascinerende innblikk i hvordan oppfatningen av det å være tenåring forandrer seg over tid. Og konflikten mellom den du er og den samfunnet vil du skal være kan fremdeles tåle en repetisjon eller to.
