J
eg er ingen musikkekspert. Tross syv år med umotivert fiolinøving og en kort karriere som Grace i musikalen Annie kan jeg temmelig lite om musikk, men har noen sjangre jeg stadig kommer tilbake til som lytter. Disse er østeuropeisk sigøynermusikk, musikken Kurt Weil komponerte til Bertolt Brecht sine teaterstykker i Tyskland på 20-tallet, og jazz påvirket av klezmer, en musikktradisjon knyttet til jødisk kultur. Derfor var det så spennende å oppdage Guro von Germeten, som på fredag gir ut sitt fjerde album, Jeg fant en bit av deg.
Dette er hennes første album på norsk, og består av elleve låter i en miks av vise, jazz, popmelodier og balkanske takter. Hver sang framføres klart og varsomt, og kombinasjonen av ulike musikkstrømninger skaper et levende og bevisst musikalsk uttrykk. Guro von Germeten ble tildelt Prøysens Kunststipend i 2014, og Jeg fant en bit av deg er resultatet. Her forteller Guro selv om albumet, kjønnspolitikk i musikkbransjen og overgangen fra å skrive på engelsk til norsk.
Hvordan vil du definere musikken din? Hvilke musikalske tradisjoner ser du deg selv i sammenheng med, og hvor kan «Jeg fant en bit av deg» plasseres i lys av det du har gjort før?
Musikken min er en miks av mye; balkanmusikk, franske ballader, gammel jazz og mer moderne popmusikk. Jeg har alltid latt meg fascinere av den kroniske mollen man finner i det øst-europeiske, spesielt kombinert med ideen om at jo tristere alt er - jo fortere må det gå, noe som preger denne platen, så vel som de to forrige. I tillegg har "Jeg fant en bit av deg" mer vise i seg enn mine to tidligere plater. Det har nok naturlig sneket seg inn, ettersom jeg nå skriver på norsk.
Hvordan har det vært å skrive og synge på norsk? Hvilke føringer legger språk for hvordan musikk kommuniserer?
Det å skrive på sitt eget morsmål er en gave og en utfordring. Før jeg knakk koden på hva som var mitt norske språk, følte jeg at begrensningene jeg hadde med engelsk ga meg gode og trygge rammer for en fri kreativitet. Jeg lekte med språket og skapte nye bilder og uttrykk - rett og slett fordi jeg ikke visste bedre.
På norsk avskrev jeg i begynnelsen mange innfall, fordi jeg trodde riktig var viktig. Heldigvis kom jeg over det. Nå gleder jeg meg til å gjøre konserter hvor publikum har mulighet til å få med seg detaljene i det jeg skriver. Jeg har også virkelig forelsket meg i det norske språket - har et lite mål om at jeg kan åpne for at andre skal kunne gjøre det også! Referansene endrer seg også, nå er det ikke lengre henvisninger til Tom Waits eller Nick Cave som sniker seg inn, men f. eks tekstlinjen "Jeg lå i samme skje som deg i håp om å få bli" har noe Per Gyntsk over seg. Også har jeg til og med fått med det ultimate norske klicherimet på plata: "Alle gode ting gir smerte, du ender opp med hodebry for hjertet".
Hva og/eller hvem inspirerer deg, og hvilke tanker/ideer ligger bak det nye albumet?
Jeg er person som lar meg inspirere (og begeistre) av mye. De små tingene i hverdagen, blandet med en stor dose løgn og fanteri, skaper ofte de beste historiene, synes jeg. Denne platen har vært litt spesiell ettersom jeg fikk Prøysens Kunststipend for å lage den. Gjennom å grave i Prøysens historier og Prøysens liv, har jeg fått mot til å se på mitt eget liv og mine egne historier med et nytt blikk. Det har oppstått en intertekstualitet mellom meg og Prøysen, som jeg håper har gjort meg og mine låter enda bedre. Vi finner for eksempel en hyllest til Prøysens Præstvegen i låta Sti, uten sted å gå, og sporet Løft meg opp ble til etter at jeg opplevde hovedpersonen i Trost i Taklampas utømmelige behov for at verden skulle være litt mer ekstraordinær.
Er kjønn et tema du forholder deg til, enten i musikken eller som artist?
Jeg skulle ønske jeg kunne svare nei, men sånn er det dessverre ikke. Jeg kjenner at det alltid har vært viktig for meg å spille et instrument/skrive alle låtene/administrere ting selv - jeg har alltid vært redd for å bli sett på som "enda en syngedame". Men det er jo fryktelig trist at jeg tenker sånn. Kjønn burde være fullstendig irrelevant når det kommer til kunst (og alt annet).
Jeg synes det er vilt å se hvordan vi bruker språket forskjellig når vi beskriver mannlige og kvinnelige artister. Noen anmeldelser jeg har fått høres mer ut som Aune Sands Jordbærmus enn musikkritikk. Type, "det blonde lange håret hennes faller mykt ned på de elfenbenshvite tangentene og det blodrøde trekkspillet". Eller "tåken letter over Holmenkollen når jeg ser henne."
Når det er sagt har jeg virkelig omfavnet det å være jente etter at jeg ble mamma. Det å lage plate med baby inne i magen har stått for meg som en skjellsettende opplevelse. Jeg kjente på en sårbarhet og livsglede som jeg aldri har følt tidligere, og som har gjort Jeg fant en bit av deg til nettopp den platen den har blitt.
Hva kan man uttrykke gjennom musikk som ikke like lett kan uttrykkes gjennom andre kulturuttrykk?
For meg er musikk de store kontrastenes kunstart. Vi har så mange parametre å jobbe med for å få frem det sterke - tonehøyde, volum, klangfarge, rytmikk - og kombinerer vi det så med tekst, legger vi til enda en hardtslående akse. Jeg fant en bit av deg er også virkelig kontrastenes plate. Fra det gravalvorlige i låta Bli borte, via det burleske i tittelsporet Jeg fant en bit av deg, til det håpefulle i singelen Virvelvind. Musikk er også så fysisk, både for de som spiller og for de som hører på - det er som vi opplever musikk med hver millimeter av kroppen vår. Dessuten tror jeg musikken er grunnleggende for oss, rytme, puls, lyder - vi kjenner det igjen fra før vi ble født. Jeg merker det godt hos datteren min som er 7 måneder. Hun ser på musikk som den største selvfølgelighet - for henne er verden rett og slett en eneste lang, innholdsrik og fantastisk musikal.
