H
vem skal jeg være i dag?, var den første tanken som slo mitt 14 år gamle jeg når alarmen ringte. Utvalget var lite, men nøye gjennomtenkt: jeg kunne kle meg i dressbukse og skjorte, og spille ut Katharine Hepburn sin bestemte, eventyraktige personlighet. Eller hva med Vivien Leigh, skjør, uforutsigbar, omhyllet av feminine gevanter? Selv om inspirasjonen min kom utelukkende fra kvinnelige Hollywood-skuespillere med storhetstid 1933-1957, var jeg bergtatt av ideen om at jeg kunne plukke og mikse akkurat den identiteten jeg hadde lyst på.
På let etter en legendarisk identitet
Johanna Morrigan, hovedkarakteren i How to build a woman av Caitlin Moran, leter nemlig etter en legendarisk identitet. Hun drømmer om å bli møtt med applaus øyeblikket hun kommer inn i et rom, om å endre verden, og ha sex med så mange som mulig. Foreløpig bor hun i en sosialbolig i Wolverhampton, England – venneløs, malplassert og fattig. Skal hun få det livet hun ønsker, blir hun nødt til å erstatte ”Johanna” med en personlighet ingen kan si nei til. En personlighet som alltid vet hva hun gjør, som med den største letthet inntar Londons hippeste miljø. Valget blir ”Dolly Wilde” – ”Oscar Wilde’s niece. She was, like, this amazing alcoholic lesbian who was dead scandalous, and died really young”, som hun forklarer til broren Krissi.
Å være en ensom tenåring før internettet tar av (vi snakker begynnelsen av 1990-tallet), betyr at store deler av tiden blir brukt på litteratur, onanering og musikk. Dolly kombinerer sitt varierte ordforråd, begrensede kjennskap til rock og ønske om å ha sex og finner det perfekte yrket: musikkjournalist. Teatralsk eyeliner og uslåelige skuespillerevner fører henne til London, hvor hun begynner å leve ut sin nye identitet og får seg de nødvendige erfaringene som skal gjøre henne voksen og verdensvant – fake it till you make it.
Arbeiderklassejente
Historien er utrolig morsom, med et språk så livlig at det virker som du sitter på en pub med hovedpersonen. Flere ganger tok jeg meg selv i å le høyt. Alt som skjer får vi tilgang til via Johanna selv; det er hennes tanker og refleksjoner som guider oss. Kraften og humoren hennes er uløselig knyttet sammen med det å tilhøre arbeiderklassen: Johanna og familien hennes vet hvordan de får maks livskvalitet på få midler, der eneste religion i huset er å nære på et uutslettelig hat mot Margaret Thatcher og den konservative regjeringen.
Som Dolly kan hun overkomme sine sosiale og geografiske begrensninger, og utvikler en selvironi som gjør henne velkommen blant mennesker som lever i en eviglang Hugh Grant-film. Men det å kunne mingle i middelklassen skjermer henne ikke for hvordan unge kvinner blir behandlet i verden. Sexismen er godt representert i alle samfunnslag.
En verden innordnet menn
Dolly begynner å ha sex, og er storfornøyd med bildet av seg selv som en erobrer, en kvinne som ikke nøler med å ligge med hvem hun vil, når hun vil. Men om det er rom til hennes egne følelser og behov i disse sexskapadene, er ikke like sikkert. En kveld ender hun opp på soverommet til en mann med en gigantisk penis. Underveis finner hun ut at hvis hun anstrenger seg, greier hun å dempe smerten med å tenke på hvor godt dette er for mannen med den gigantiske penisen. Som Johanna forteller leseren:
In later years, I find this is called ’physical disconnect’, and is all part and parcel of women having their sexuality mediated through men’s gaze. There is very little female narrative of what’s it like to fuck, and be fucked. I will realise that, as a seventeen-year-old girl, I couldn’t really hear my own voice during this sex. I had no idea what my voice was at all.
Tenåringsjenter som skal bli seg selv har en umulig oppgave. Den unge mannen har uendelige eksempler å se opp til, og tar for gitt at hans valg og meninger har en verdi. Den unge kvinnen derimot, får beskjed om at hun må tilpasse seg. Hun må bli slik som jentene det synges om – hun blir ikke oppmuntret til å synge egne sanger. Derfor er den unge kvinnens vei lengre, og hardere. Selv om hun naturlig inntar hovedpersonen i sin egen historie, vil mange prøve å pushe henne over i en birolle – «hun med arbeiderklasseaksenten», eller «hun som liker det røft».
Den fantastiske reisen
I How to build a girl plasserer Caitlin Moran en tenåringsjente sine ambisjoner og tanker i sentrum. Det kanskje aller fineste med boken, er hvordan den viser oss at det er først når vi gir slipp på den vi føler oss presset til å være at vi oppdager alle de fantastiske sidene ved oss selv som vi ikke ante eksisterte.
Og til den som lurer: jeg ble ikke Katharine Hepburn, men replikken ”hva ville Katharine Hepburn gjort?” hjelper meg fremdeles når jeg trenger en liten dose superkrefter.
