F
ilmbransjen har oppdaget at kvinner i hovedrollen selger en film like bra som menn. Hunger Games-serien (2012- 2015) og filmen Lucy (2014) er gode eksempler på dette. Flere av den siste tidens science fiction-filmer og -serier har unge kvinner i hovedrollene, inkludert Divergent-serien (2014-2016), med Shailene Woodley som hovedpersonen Tris.
Ssammenliknet med mange andre sjangre, ser det ut som science fiction-sjangeren ikke har et problem med kvinner i forsetet. Den britiske TV-serien Doctor Who har eksistert siden 1960-tallet, men fikk sin første kvinnelige doktor dette året, i form av skuespiller Jodie Whittaker. En kvinnelig James Bond må vi nok vente lenger på.
Det skal sies at ikke alle Whovians (dedikerte fans av Doctor Who) var like fornøyde med valget. Mange mente at Doctor Who-teamet valgte en kvinne for å være politisk korrekte. Skaperne har benektet dette på det sterkeste. Doktoren kommer fra en annen planet hvor hen forvandles til nye mennesker hele tiden… Så det er snarere rart at doktoren ikke har vært kvinne før.
Handmaid's Tale
Den kanskje mest kjente science fiction-serien om dagen er Handmaid’s Tale (2017), serieadapsjonen av Margaret Atwoods dystopiske framtidsroman fra 1985.
Offred/June (Elisabeth Moss) er en helt vanlig kvinne som plutselig en dag mister alle sine rettigheter. Bankkontoen overføres til ektemannen og kvinner kan plutselig ikke lenger jobbe, lese eller ha politisk innflytelse. I stedet blir de få kvinnene som er fruktbare, tvunget til å være avlskvinner for velstående, barnløse par.
Postkrig i USA
Enten det er i Panem i Hunger Games, Chicago i Divergent eller Gilead i Handmaid’s Tale, så skildrer disse stedene det samme: et USA som har gjennomgått krig eller revolusjon, og som etterpå har blitt gjenoppbygd med ekstrem sosial kategorisering.
I Hunger Games er det store klasseforskjeller mellom distriktene og hovedstaden Capital. I Divergent skilles folk i grupper ut fra personlighetstrekk og i Handmaid’s Tale blir de fruktbare kvinnene tjenerinner for de ufruktbare. Familien og det frie samfunnet er erstattet av nye sosiale grupperinger gjennom tvang.
Samfunnsordenen som har oppstått i det som en gang var USA, er kynisk og urettferdig. Derfor trengs det heltinner som står opp mot systemet. Heltinnene utfordrer og mobiliserer etter at de selv har blitt offer for urettferdigheten. Den hyper-intelligente doktoren redder menneskene fra seg selv og fra ulike romvesen, gjennom alle mulige tidsepoker.
Heltinne-produksjon
Det er positivt at kvinner settes i roller hvor de som enkeltindivider kan velte en hel samfunnsorden. Dettte viser at kvinner kan ha makt til å endre verden. De er handlekraftige, modige, smarte og snille. Science fiction-sjangeren er dessuten god på variasjonen i etnisitet, funksjonsevne og seksuell orientering.
Vi ser mange kvinnelige ledere over ulike distrikter, byer og fraksjoner. Unntaket er selvsagt i Handmaids’ Tale, hvor alle kvinner har fått reduserte roller.
Samtidig er de futuristiske heltinnene stort sett hvite, pene og slanke. Jeg savner å se en mørk heltinne kicke ass i et dystopisk samfunn, og jeg kunne også tenke meg å vite hva som skjer i andre deler av verden.
Andre verdensdeler
Hunger Games og Handmaid’s Tale blir omtalt som aktuelle for vår egen virkelige framtid. Både fordi kvinners rettigheter er truet, og fordi klasseforskjellene øker verden over. Derfor kunne jeg tenke meg flere science fiction-serier og filmer som viser andre steder enn bare framtidige USA.
Selv om mange av disse framtidsscenarioene skildrer avkopling mellom USA og resten av verden, har amerikansk film en tendens til å være uinteressert i andre verdensdeler. Med tanke på globaliseringen, migrasjonen og flyktningssituasjonen som eksisterer i dag, tror jeg at dette ville vært en realistisk del av en framtidig verden. Det samme gjelder en svart heltinne.
I filmen Children of Men (2006) ser vi nettopp hvordan menneskeheten trues av manglende reproduksjon, mens en ung, afrikansk jente blir gravid på mirakuløst vis. Jenta symboliserer menneskets opphav fra det afrikanske kontinentet, mens hun i filmen blir et symbol på håp. Children of Men har blitt tatt fram som svært virkelighetsnær i sammenheng med dagens nyheter, særlig med tanke på flykningskrisen og på hvordan flyktningene behandles.
Rasismen er borte
I Handmaid’s Tale er raseperspektivet fraværende. Vi vet jo at sexisme og rasisme ofte henger sammen. Serien tar opp kvinneundertrykkelse og diskriminering av homofile, men ikke rasisme. I boken er den ufrivillige barnløsheten noe som bare rammer hvite, mens de med annen etnisitet blir transportert bort og ut av samfunnet. Jeg mener vi trenger også dette perspektivet i serien. Med ny sesong er i produksjon, er det bare å håpe at serieskaperne tar til seg disse tilbakemeldingene.
Både fantasy-sjangeren og science fiction-sjangeren portretterer en fantasiverden. Forskjellen ligger i at fantasiverdenen i science fiction har potensialet til å bli realistisk. Den prøver i alle fall å si noe om vårt eget samfunn. Fantasy-verdenen gir oss snarere en verden vi har lyst til å leve i (som i Harry Potter-universet eller i Narnia), eller som er fullstendig urealistisk.
Det er nettopp det virkelighetsnære med science fiction som gjør sjangeren interessant – den dramatiserer mulighetene for hvordan samfunnet kan utvikle seg. At stadig flere kvinner får ledende posisjoner i disse samfunnene er et godt tegn, men for at det virkelig skal telle, må også alle type kvinner være representerte. Kanskje er kvinnene faktisk framtiden?
