S
erien «The Night Manager», på norske TV-skjermer som en del av TV2s påskekrimprogram, er en omdiskutert adapsjon av John Le Carrés 1993 roman Nattportieren. La oss sette scenen: midt i den arabiske vårens hete trenger den erkebritiske Tom Hiddleston seg frem gjennom protesterende egyptere. Pine (Tom Hiddleston) har nemlig en jobb å gjøre, da han er nattportier ved det beste hotellet i Egypt. De anonyme egyptiske demokratiforkjemperne, derimot, har som funksjon å stå i veien for vår hvite helt. Den første episoden av The Night Manager klarer nemlig fint å inkludere de fleste stereotypier Vesten har om Asia. Vi har vagt truende egyptere som roper om noe en ikke helt kan forstå, og selv om seeren er informert om at handlingen er lagt midt i den arabiske våren, er det trusselnivået for de hvite gjestene på Pines hotell Nefertiti som understrekes.
Tropen «død jentekjæreste»
Pine har hendene fulle med å berolige, for så å evakuere, sine skrekkslagne hvite gjester fra Egypt – helt til en mystisk, egyptisk skjønnhet gjør sin entré. Sophie Alekan (Aure Atika) er den egyptisk gangsterprinsen Freddie Hamids kjæreste, og bor i en suite på hotellet. Hun er avbalansert og innbydende – den rake motsetningen til den anonyme egyptiske massen og dens sinte, uforståelige roping utenfor hotellets grenser. Sophie er faktisk så innbydende at hun gir Hiddlestons rollefigur Pine hemmelige dokumenter om en ulovlig våpenhandel mellom hennes gangsterkjæreste og den britiske businessmannen Richard Roper (Hugh Laurie). Dette følges av diverse sex-scener Pine og Sophie imellom, før Sophie, noe uunngåelig, blir brutalt drept. Karakteren ender sitt TV-liv som nok et dødt kvinnelig symbol på en manns hevnlyst. Dette er så irriterende klisjefylt at en nesten glemmer hvor mye troper om seksualiserte, ‘arabiske’ skjønnheter og døde jentekjærester er bygget på eldgammel rasisme og sexisme.
The Night Manager er utvilsomt veldig vakker TV, men den er også så full av late klisjeer at seeren må unnskyldes for ikke å automatisk forstå at på sin vei fra roman til TV-serie har Nattportieren blitt oppdatert for å passe inn i det tjueførste århundre. Ett av disse grepene er å gjøre vår britiske hovedspion til en kvinne, her spilt av Olivia Colman. Colman er like frydefull i rollen som Angela Burr som hun er i alt annet innspilt materiale hun er å finne i, men litt mindre frydefull er den merkelige rollen hennes ektemann får. Hvorfor er det slik at kvinner i maktposisjoner ikke kan få ektefeller som støtter oppunder dem på samme måte som unnes deres mannlige motparter? Eller rettere sagt: hvorfor har ikke noen funnet en måte å skrive mektige kvinneroller på som ikke innebærer å umyndiggjøre deres mannlige støttespillere for å understreke kvinnens egen maktposisjon?
Mens Angelas mannlige spionmotparters koner knapt nevnes (jeg telte én avsides referanse), blir Mr Burr omtalt i nesten hver episode. Vi finner ut at han ikke er sikkerhetsklarert til å gjøre annet enn å lage risotto. Ei heller er Angela forelsket i ham (hun har heller øyne for sin mer tradisjonelt maskuline kollega). Stakkars Mr Burr! Han subber visst bare rundt hjemme, mens Angela får gjøre spennende ting som å sette feller for internasjonale våpenforhandlere. Selv om Colman spiller bra, og Angela ellers er en spennende og engasjerende rollefigur, er det trist at The Night Manager ikke klarer å skape en kvinneversjon av en mannsrolle uten at hennes ektemann blir så utrolig ynkelig fremstilt. Det må da være noen kvinnelige maktfigurer som har like medrivende ektemenn?
Vold som emosjonell valuta
Men så er ikke Mr Burr helt uten hell. Da det blir Angelas tur å få dem som står henne nær truet av De Onde, har det seg nemlig slik at Mr Burr slett ikke dør på grusomt vis. Seeren får med seg litt blod, og stakkars pysjkledde Mr Burr slått ned, men ellers er det ikke hans forslåtte kropp kameraet fokuserer på. Det er kanskje ikke like spennende når den skadde er en fullt kledd middelaldrene mann. Det var noe annet med Sophie Alekans brutaliserte, lettkledde figur fra episode én. Hvorfor er det slik en spiontrope at kvinner må trues så uendelig mye med (ofte seksualisert) vold? ‘Død kvinne som legitimerer heltens hevntrang’-tropen er sliten nok i seg selv, men når den kombineres med et slags begjærlig kamerafokus, forvandles en sliten trope til en foruroligende trope.
Mot slutten av The Night Manager kommer (noe uunngåelig) Sophie i bakgrunnen – våpenforhandleren Roper, som Pine i sin hevnlyst har infiltrert på oppdrag fra Angela, har nemlig en vakker kjæreste som heter Jed Marshall (Elizabeth Debicki). Jed er ung, uskyldig, og ikke minst hvit, og Jed og Pine blir naturligvis i all hemmelighet forelsket.
I den siste episoden blir Jed avslørt av den psykopatiske Roper, og Pine blir nok en gang smertet av volden en kvinne har måttet gjennomgå. Tom Hiddleston ser tilstrekkelig forferdet ut når han blir vist et bilde av sin forslåtte kjære Jed. Men vi er nok engang tilbake til faktumet at bilder av brutaliserte eller døde kvinner så ofte blir brukt som emosjonell valuta (både for karakterer og for seeren) at en nesten ikke vet om det er latskap fra manusforfatternes side, eller om de faktisk tror det de skriver er medrivende thrillermateriale. Men så går jo alt godt for Jed og Pine til slutt. Jed blir nemlig reddet av Pine og de britiske agentene, og hun får returnere til Amerika og sin sønn. Våre to turtelduer reiser ut av Egypt. Sophie blir liggende igjen.
Alt i alt, ønsker en å se vakre europeiske og amerikanske spioner sprade rundt i pene klær, kan man foreslå den noe mer harmløse The Man From U.N.C.L.E (2015).
