D
et er torsdag ettermiddag og jeg sitter på T-banen. Jeg rakk ikke å spise matpakka på jobben, så jeg drar fram dagens planlagte lunsj. Jeg er dritsulten. Mens jeg hiver innpå merker jeg at noen holder min T-banemiddag under oppsikt, men jeg fortsetter å spise – som sagt, dritsulten. Da jeg er ferdig kremter mannen som sitter ved vinduet og sier ”jeg skjønner at du er sulten, men neste gang må du spise litt penere.” Jeg smiler unnskyldende: ”Ja, beklager at du måtte se det der, rakk ikke lunsjen i dag, hehe…” og skammer meg hele veien til Jernbanetorget.
Fra skam til sinne
Nå, som dere sikkert skjønner, har skammen gått over: jeg er sur! Jeg angrer! Jeg vil ikke unnskylde meg, verken på banen eller andre steder! Så til min venn med overlegne manerer på linje 3, her er et litt forsinka svar:
Nei, jeg må egentlig ikke spise litt penere. Det er mange ting å se på inne på T-banen og utenfor, ingen tvinger deg til å se på at jeg inntar mine karbohydrater. Vi har begge rett til å ta opp plass i det offentlige rom, selvfølgelig uten å være til sjenanse. Er min spising til sjenanse? Det korte svaret er nei. Folk som kjenner meg kan bekrefte at jeg for det meste utviser gode bordmanerer – det har til og med hendt at jeg har spist hamburger med gaffel. Så hvorfor føler en random mann at han kan forlange mer av meg?
De dømmende holdningene
Jeg tror det henger sammen med forventninger til hva kvinner bør være og hvor stor plass vi kan ta. Det er ganske sterke krefter som dikterer hva det er akseptabelt å ha på seg, hvor mye kroppshår som er innafor, hvor høyt man kan prate, hva og hvordan man burde spise, hvor mye alkohol man burde drikke og så videre.
Det skumle er at jeg deler disse og at jeg også dømmer hva folk gjør og hvordan de ser ut. Og selv om jeg ikke utbasunerer meningene mine om andre menneskers eksistens er jeg med på å gjøre livet kjipt for dem jeg dømmer – og for meg selv. Det kan skje på bussen, når det kommer på et menneske som har på seg noe jeg aldri kunne tenkt meg å gå i, eller det kan skje i matbutikken, hvor en mor håndterer en masete unge annerledes enn jeg ville gjort selv.
Ingen skal måtte unnskylde seg for hvem de er
Heldigvis er ingen av disse tingene min business, og jeg øver meg på å la dem passere uten å sette karakter på hvordan andre mennesker lever livene sine. Så lenge valgene deres ikke er direkte skadelige for meg, (i noen tilfeller personen selv) eller andre, skal de få gjøre hva de vil, frie fra mine forventninger til hva et optimalt individ ville gjort i samme situasjon. Det siste jeg vil er at folk skal måtte unnskylde seg for hva, hvem og hvordan de velger å være. Derfor trekker jeg nå tilbake min unnskyldning for stygg spising på T-banen, og jeg akter å fortsette å spise: dere finner meg og matboksen min hver ukedag i forreste vogn på linje 3.
