I
år som i fjor setter vi sammen med Sanitetskvinnene fokus på samtykke og grensesetting i russefeiringstida gjennom kampanjen Ja betyr ja. Innimellom får vi spørsmål rundt hvorfor vi legger vekt på at det hovedsakelig er gutter som voldtar, og jenter som blir voldtatt. Hvorfor er ikke kampanjen, og samtalene rundt overgrep, mer kjønnsnøytral? Det er et godt spørsmål. Men for å kjempe i mot det store samfunnsproblemet voldtekt er, må vi samtidig ta et oppgjør med de ulike fordommene og holdningene som preger unge menneskers sexliv. Og da er det ikke til å komme unna at statistikken viser at det først og fremst er menn som voldtar.
Problematisk press
En viktig del av holdningskampanjen vår er å komme gamle kjønnsstereotyper til livs. Myten om at menn alltid har lyst på sex skaper ikke bare usunne holdninger som sverter over på det mannlige blikket på kvinnekroppen, men er også belastende for gutta selv. For eksempel intervjuet skribent Elise fire russegutter i fjor, som fortalte at sexpresset er stort blant gutta, samt at gutta trigger dette presset, ved siden av et sterkt drikkepress, hos hverandre. Så ble det også sagt i intervjuet at i visse miljøer slår en sideeffekt av dette presset ut i forventninger om å være tøff, sterk, morsom og drøy. I sum får vi normkonforme idealer som er såkalt maskuline og det er disse idealene, som passiviserer og objektiviserer jenter, vi vil drive kampanje mot, ikke gutter i seg selv.
Seksuell dobbeltstandard
Når vi nå er inne på dette med kjønnsrollemønsteret kan jeg likeså godt nevne en studie som jeg som sosiologistudent for litt siden ble presentert for. Den har nemlig russekulturen som sitt forskningsfokus, og dessuten er den ferskt datert til 2015. I studien «I’m not one of those girls» (Fjær, Pedersen og Sandberg) er ett hovedfunn at kjønnsrolleforventninger skaper en seksuell dobbeltstandard – paradoksalt nok når vi tenker på hvilken liberal, seksualisert hookekultur russekulturen er. Enda mer paradoksalt er det når vi setter det hele inn i konteksten av det norske samfunnet, som er preget av verdier om likestilling og frigjøring fra utgåtte kjønnsstereotypier.
Hva ligger så i dette dobbeltstandard-begrepet? Jenter er henvist til å balansere mellom de to motstridende posisjonene «løs», jf. slutshaming, og «anstendig, tilbakeholden og moraliserende». I sin studie fant Fjær, Pedersen og Sandberg ikke det samme for gutta, heller at det for dem gjaldt en standard med betydelig større frihet; en fleksibilitet til å assosiere seg med ulike moralske idealer. Her ligger mye av fundamentet i de skadelige holdningene som tåkelegger og bagatelliserer ansvarsforholdet ved seksuelle overgrep. Rent praktisk betyr dette at mens jenter svært enkelt stemples etter slutshamingens prinsipp, og med dette ansvarliggjøres hvis de utsettes for en voldtekt, er gutta frie til å ta ulike moralske posisjoner uten at de låses til kategorier som er fordømmende i den ene eller andre retning. Dette setter samtidig en tone for gutters seksuelle aktivitet som betydelig friere, noe en holdningskampanje som «Ja betyr ja» har førstemandat til å problematisere. Så vi vil spørre: hvordan kan gutta bidra positivt inn med sine moralske standarder, slik at jenters seksualitet blir betraktet som noe like fritt og selvstendig som guttas?
Skeivt maktforhold
For å besvare dette er vi tilbake til hovedpoenget igjen; hvorfor bør vi basere voldtektsdebatten på normen om at det er gutter som voldtar, og jenter som blir voldtatt? Statistikken fra Kripos viser at 48 prosent av alle anmeldte voldtekter er såkalte festrelaterte voldtekter, som ofte begås av unge menn i forbindelse med uteliv, fest eller nachspiel. Unntakene finnes selvsagt, jenter som voldtar skjer også, og gutter blir voldtatt. Dette må vi på ingen måte benekte. Men vi må kunne sette fokus på et alvorlig problem som fanger en jentemajoritet uten å kjønnsnøytralisere voldtektsdebatten – det ville være å relativisere og usynliggjøre hele problemstillingen. Det hele handler om maktforholdet mellom kjønnene, et maktforhold som er fullstendig skeivt. Fra et kulturelt standpunkt har vi internalisert normer om at «aggressiv» seksualitet «tillates» menn, mens en «føyelig» seksualitet tildeles kvinner. Derfor: først når de kjønnsmessige stereotypiene er viska ut, blir det hensiktsmessig med en kjønnsnøytralisert debatt om seksuelle overgrep.
Det er overgriperne som voldtar
Vi ønsker med andre ord å sette søkelys på noen alvorlige holdninger som trengs å ristes hardt i. Senest i fjor kom politiet ut med såkalt gode råd til russejentene på russetreff: ikke å bli for fulle, ikke «vase» rundt alene, og ta på sykkelbukser under russedressen. Jentene må altså sjøl ta ansvaret for at voldtekter skjer, var budskapet. Men det er kun overgriperne som voldtar – ikke korte skjørt, ikke alkohol, og ikke flørting.
I Redd Barna sin rapport «Den som er med på leken…» (2015), hvor ungdom selv skildrer opplevelser med eller oppfatninger av voldtekt, samtykke og kjønnsroller, ble det konkludert med at 1 av 4 måter å lære seg samtykkekulturens normer på er gjennom «enkle, hardtslående budskap og jevnlige påminnelser». Dette har vi med oss når vi fortsetter og «banke» inn budskapet om at kun «ja betyr ja», og når vi fortsetter å fordele ansvaret for voldtekten til overgriperen alene.
