P
å ungdomsskolen var jeg mester i å lure meg unna i gymtimene. For all del, jeg deltok, men visste å bruke tiden slik at jeg aldri trengte å overanstrenge meg. Når læreren så i min retning, kastet jeg en ball, når læreren så bort, var det pausetid. Jeg var smertelig klar over at maksimal innsats ikke ville føre noe sted uansett. Resultatet ville bli ubehag, fornedrelse og det motsatte av mestringsfølelse. I en klasse med sportsfolk opplevdes min dårlige form som usolidarisk, så jeg valgte selv å tilbringe alle turneringer på benken, oppslukt av Tatt av vinden eller Åndenes hus. En klassisk vinn-vinn situasjon, altså.
Gymtøyet som jeg hadde lånt av moren min ble aldri skiftet ut. En sjelden gang ble det vasket (av moren min). Så begynte jeg på videregående. Gymtøyet forble det samme, men elevtypen var ny. Her gikk ingen for å bli idrettsstjerner, men for å bli akademikere, politikere, skuespillere og sivilingeniører. Gymlærerne hadde gitt opp skolens atletiske potensial for lenge siden, som i praksis betydde at jeg fikk sove to timer lenger på fredagen i stedet for å ha gym, siden jeg var med i skoleteateret. Jeg spilte volleyball og badminton ironisk, uten konsekvenser og uten å ødelegge for alle andre.
Krypende misnøye
Fire år senere løfter jeg vekter og løper på et slikt apparat jeg tidligere bare så folk bruke på tv. Iført moteriktig tights og med Nike-vannflaske i hånden, har jeg stålkontroll på treningssenterets verden. Men hvorfor? Hvorfor denne omfavnelsen av en irriterende treningskultur, når jeg tidligere hadde lagt så mye energi i å unngå fysisk aktivitet? Bacheloroppgaven min kan ta noe av skylden. Det ble rett og slett for mye stillesitting. Men like avgjørende for denne uventede livstilendringen, var oppdagelsen av at klærne jeg passet på ungdomsskolen begynte å stramme. I mange år hadde jeg trodd at jeg var intelligent nok til å stå i mot budskap om at jeg ikke var bra nok slik jeg var. Allikevel følte jeg misnøye.
Fra å ha få tanker om hvordan kroppen min framsto, begynte tankene om hvordan jeg kunne bli tynnere å surre. Hadde jeg virkelig gått inn for å forvandle kroppen min, hadde også hverdagen blitt ganske annerledes. Dagens hendelser hadde nok blitt de samme, men tiden du investerer i alle de små tankene og handlingene som utgjør livet ditt, hadde utvilsomt båret preg av ønsket om å se «bedre» ut. Hvis en skal jobbe for å oppfylle kravene til dagens ideelle kvinnekropp, smuldrer hverdagen opp, og igjen står en selvinvolvert, engstelig og usikker person, der det å passe inn blir noe av det viktigste i livet. Der du heller burde gjøre opprør, forvirres du til å telle kalorier og kjøpe dyr øyenkrem. Du har så mye å vinne på å oppnå drømmekroppen, synes omverdenen fortelle, noe som antyder at det også er like mye å tape på å ikke investere i et lekrere utseende.
Kroppen har mistet sin funksjon
I garderoben på treningssenteret får mange av disse bekymringene fritt spillerom. En gjeng med seksten år gamle jenter ser seg i speilet, som i den scenen fra Mean Girls der det gjelder om å si noe om kroppen sin en ikke liker.
- Hva skal vi trene i dag?, spør en av dem umotivert.
- Rumpen, svarer en annen.
- Jeg har så mye her, kommer det fra en som holder rundt overarmen.
- Men det er det vi skal bli kvitt, får hun som trøst.
Kroppen har rett og slett mistet sin egentlige funksjon. Igjen står en klump leire det gjelder å forme til en eksakt kopi av det som oppfattes som en perfekt kropp. Kroppshår, fett og urenheter skal utslettes en gang for alle, fordi du er ikke lenger kun mottakeren av retusjerte kropper, men også avsenderen av dem. Sosiale medier gir en unik mulighet til å skape og definere den en selv vil være, men kan like gjerne skape en standard du føler deg forpliktet til å sende videre.
Andres meninger og blikk
Nylig bladde jeg meg gjennom min mormors gamle fotoalbum. Bildene av eldre, kvinnelige slektninger jeg egentlig ikke vet hvem er dokumenterer en type kvinnelighet som gir seg til kjenne i en overdreven bruk av tilbehør. Hatter, vesker, smykker, strømpebukser, hansker. Ikke nødvendigvis stilfulle antrekk, men «pyntet». De virker ikke mer fornøyd med seg selv enn jentene i treningsgarderoben. Men for dem var nok ikke kroppen det største problemet. Mormoren min var alltid nervøs for hva andre kunne tenke og tro. Derfor skulle du ikke skille deg ut med det du gjorde eller gikk i, og meningene dine skulle rette seg etter aksepterte normer og sannheter. Altfor mye av hennes energi ble brukt på å støtte opp om de «riktige» verdiene.
De store samfunnsinstitusjonene har ikke det samme grepet om menneskers liv i dag, men har fått en erstatter i en billedkultur som viser deg kropp som ferdig resultatet, og fornekter prosessen bak. Det er lov å være uenige og ha ulike meninger, men det finnes kun en kropp som er god nok. Jeg orker ikke en eneste sak til om hvordan jeg kan komme i form til sommeren. Jeg vil ha saker som tipser deg om sommerhjernen, om hvordan du får mer empati for andre og lærer deg raskere nye språk.
Mindre oppmerksomhet på kropp, takk!
Skjønnhetsindustrien lammer med sine regler og snevre fasiter, så vi trenger en endring som tar presset bort fra det å være kvinne en gang for alle. Og da skal det mer til enn at moteblader viser kjendiskvinner uten sminke, eller at vi får se vanlige menneskers nakne kropper i avisreportasjer. Mindre oppmerksomhet på kropp, på å endre den du er, vil gjøre underverker. Med mer tid til å utrette det du vil, til å gjøre det som virkelig betyr noe, vil det bli vanskeligere å engste seg for hvilke klær som passer figuren din.
Jeg skjønte ganske raskt at jeg burde vært bekymret om klærne fra ungdomsskolen fremdeles passet meg. Selv om jeg ikke har sluttet å trene, har jeg lagt drømmen om drømmekroppen på hyllen. Det betyr at jeg kan bruke masse tid til å lese alt fra Frankenstein til Mrs. Dalloway, men med en ekstra bonus: jeg kan gå opp en trapp uten at jeg merker det i flere dager etterpå. Vinn-vinn, der altså.
