D
enne sommeren forsøkte noen franske byer å forby burkini på strendene sine. Forbudet, som i beste fall er idiotisk, ble lagt frem etter terrorangrepet i Nice. Begrunnelsen var at Frankrike er et sekulært samfunn, og at burkaen er et symbol på fremmedgjørende religiøsitet og kvinneundertrykkelse. Etter stor indignasjon og internasjonal motstand avgjorde Frankrikes høyesterett at forbudet var grunnlovsstridig, og muslimske kvinner kan nå ha på seg hva de vil på stranda igjen, i likhet med alle andre. Det er sjelden at en sak møter så stor og enstemmig motstand i de internasjonale mediene, og kanskje enda sjeldnere at dette fører til en endring av lov eller praksis. Så hvorfor bryr vi oss om burkini, og hvorfor burde vi bry oss?
Først en kort oppsummering av sekularitet i Frankrike: siden 2004 har religiøs bekledning vært forbudt i barneskolen – kors, kippah (jødisk hodeplagg) og hijab – og i 2011 ble det forbudt å dekke til ansiktet i offentlig rom. Franske myndigheter mener denne typen lover begrenser religionens innflytelse i det offentlige, et viktig prinsipp i den franske identiteten. De håper også at lovene skal bidra til større frihet for kvinner som blir tvunget til å dekke seg til. Selv om disse lovene ikke eksplisitt fokuserer på islam, er det ingen tvil om at det er muslimer som rammes av forbudet i aller størst grad. Lovene fører derfor i praksis til økt diskriminering og marginalisering av muslimer.
Selv om også disse lovene møtte motstand, var reaksjonene minimale sammenliknet med protesten mot burkiniforbudet denne sommeren. Faktisk hadde lovene fra 2004 og 2011 stor støtte blant det franske folk, som opplever økt segregering og frykter radikalisering av ungdom. Så hvorfor var det først burkinien som fikk sinnene i kok?
Tvang er tvang, ikke valgfrihet
Det er selvfølgelig flere faktorer som spiller inn. Forbudet mot tildekking av ansiktet spilte på folks fremmedfrykt og sto i klar (men ikke nødvendigvis riktig) sammenheng med grunnlovens fokus på sekularitet som en nasjonal verdi og et premiss for deltagelse. Burkiniforbudet hadde et svakere utgangspunkt: det er ikke klart hvordan heldekkende plagg på stranda skiller seg fra heldekkende plagg på torget, som nødvendigvis må være lovlig. I tillegg ble forbudet fremlagt som en direkte reaksjon på terroraksjonen i Nice. Dette gjorde det veldig tydelig at det var fordomsfulle ideer om linken mellom heldekkende plagg og radikal islam som lå bak. Slike tanker, når de dukker opp nesten svart-på-hvitt, er lette å fordømme. Og sist men ikke minst, man trenger ikke å ha studert logikk for å forstå at tvang er tvang, ikke valgfrihet, uavhengig av om man tvinges til å ta av eller på seg. Det er ingen tvil om at et burkiniforbud er fordomsfullt, diskriminerende og kontraproduktivt, og heldigvis er verdenssamfunnet enig. Så spiller det noen rolle hvor enigheten kommer fra? Jeg tror det.
Mye av argumentasjonen mot forbudet dreide seg om at kvinners kropper er gjenstand for menns beslutninger om hva vi skal ha på oss hvor og når. Seksualisering av kroppene våre fører til objektivisering og et press om å presentere slik samfunnet (les: menn) foretrekker og forventer. I tillegg til det absurde i at kvinner fratas muligheten til å bestemme over seg selv, er disse forventningene stort sett selvmotsigende og umulige: vi skal være attraktive, men risikerer å få skylden for overgrep begått mot oss hvis vi hadde på oss ”for lite” klær, for å ta et enkelt eksempel. Kvinner verden over identifiserer seg derfor med kvinnen som ble tvunget til å kle av seg av politimenn i uniform på en strand i Nice. Det er et symbol på normer og regler som dikterer utseende og fremtoning, som de aller fleste av oss forholder seg til hver dag.
Forskjellige former for undertrykkelse
Å kunne gjenkjenne seg selv i andre mennesker og deres opplevelser er en enorm ressurs, og jeg er glad for at det i dette tilfellet skaper empati og solidaritet med muslimske kvinner som ofte faller utenfor idealet om «Den Frigjorte Kvinnen». Samtidig tror jeg det er viktig å huske på at samme form for undertrykkelse – i dette tilfellet regulering av påkleding – ikke oppleves likt av alle. Selv om jeg vet hvordan det føles å bli kritisert for å ha på meg for lite klær, betyr ikke det at jeg har grunnlag for å forstå hvordan den samme kritikken oppleves for en muslimsk jente. Det er fordi jeg ikke har erfart at forestillinger om meg som person basert på min religiøse tilhørighet, eller fordommer mot religionen selv, påvirker folks oppfatning av meg. På samme måte har jeg ikke grunnlag for å forstå hvordan det føles å bli tvunget av politiet til å kle av meg, selv om jeg også har opplevd at folk vil diktere hva jeg har på meg.
Det er mange relevante forskjeller mellom min opplevelse og opplevelsen til muslimske kvinner i Frankrike: det finnes få lover som dikterer hvordan jeg kan kle meg, mens lover har blitt vedtatt spesifikt for å forhindre at kvinner kler seg i samsvar med sin religiøse overbevisning. Om niqab og burka er religiøse plagg eller ikke er en pågående diskusjon, men det er et faktum at loven fra 2011 innskrenker muslimske kvinners personlige frihet. Som Hiba Krisht skriver for The Exmuslim; sanksjonene jeg kan komme til å oppleve dersom jeg ikke følger normene for påkledning er færre og mindre alvorlige enn det muslimske kvinner i visse miljøer risikerer hvis de bryter med kleskode eller andre kulturelt og religiøst betingede forventninger til oppførsel.
Hvordan ser verden ut fra andres perspektiver?
Hvilke identitetene vi har betyr veldig mye for hvordan vi opplever forskjellige former for undertrykkelse. Å gjenkjenne fellestrekk ved vår egen og andres opplevelse av undertrykkelse er bare konstruktivt hvis vi samtidig er klar over hva som skiller dem. Vi kan ikke tro at vi støtter muslimske kvinner hvis vi bare er klare til å snakke ut når det dreier seg om motgang vi kjenner til og identifiserer oss med. Interseksjonell feminisme krever at vi klarer å la være å sentrere våre egne opplevelser, og isteden jobber for å forstå hvordan verden ser ut fra andres perspektiver. Derfor må vi engasjere oss mot burkiniforbud, men ikke bare fordi vi tror det likner på våre egne opplevelser. Vi må passe på å høre etter og stille opp også når muslimske kvinner forteller om undertrykkelse som ikke like lett kan sammenlignes med det vi selv kjenner til.
